Traller og dresiner
Av Vigdis Kraft
Vigdis Kraft er museumsadjunkt ved Jernbanemuseet. I etterkant av tralle- og dresinutstillingen på museet i 1989 skriver hun her om forskjellige typer traller som har vaert i bruk ved norske jernbaner
Jernbanemuseet har i sine samlinger flere interessante traller av ulik type og alder. I forbindelse med at museet ønsket å stille ut noen av disse sommeren 1989, war det derfor nødvendig å finne ut noe om trallenes historie og bruk. Lite var skrevet om dette tidligere, så foruten det trallene i seg selv kunne «fortelle», ble det detektivarbeid i museets arkiv og bibliotek. Nyttige kilder var «Redskapslære for anleggsarbeidere og linjefolk», banepersonalets egne minner, fotografier, instrukser og beretninger fra banene foruten klipp og annonser i tidsskrifter og aviser.
Kjært barn har mange navn Jakten på traller i skriftlige kilder var ganske forvirrende. For hva var likt og ulikt i disse betegnelsene: håndtralle, pumpedresin, drasin, velocipede, visitasjonstralle, sykkeltralle, skinnesykkel, Holmstralle, Levangerdresin, dragetralle, tråtralle, vevtralle, sparketralle, skinnelæggertrale, handvogn, banemestertralle, firhjuling Tordenskjold og Dreper’n for å nevne noen? I tillegg til disse kom navn som henspeilte på frakting av masse på skinnegangen f.eks. jordtralle, ballasttralle og steintralle. Dette var arbeidstraller som vi i denne forbindelse llar
ligge.
Persontraller - ulike typer og bruk Mens arbeidstrallene først og fremst ble brukt på banene under anleggsarbeidet, ble persontrallene særlig tatt i bruk etter at banene var kommet i drift. De lettet ferdselen på skinnegangen for banepersonalet. I tillegg ble traller benyttet for å transportere administrasjonspersonalet når de skulle ut på befaring. En persontralle er derfor et mindre kjøretøy som brukes til å bevege seg på skinnegangen uten å måtte ty til «apostlenes hester» eller tog.
Med unntak av sparketrallen har alle persontraller en egen drivanordning, slik at den som sitter og driver den frem ved
hjelp av muskelkraft eller ved hjelp av en påsatt mindre motor. Persontrallene kan inndeles i disse typene:
Sparketraller
Hånd- og fotdrevne traller
Sykkeldresin
Motoriserte traller
Sparketraller Den enkleste av persontrallene har ingen drivanordning, men drives fram ved sparking. Man ligger på kne på trallen og sparker til i ballasten med det andre benet. Denne tralletypen omtales som gammel i «Redskapslæren fra 1925» og utbredt brukt særlig i Trondheim distrikt. Sparketrállen skal ha egnet seg godt på baneavdelinger med stigning og under tunge snøforhold. I cirkulære fra 1923 heter det at sykler og sparketraller må anskaffes og holdes privat av personalet mot en godgjørelse fra jernbanen for bruk av dem i tjenesten. Jernbanemuseet har en sparketralle fra Urskog-Hølandsbanen, sporvidde 750 mm.
Håndtraler går under mange navn bl.a. pumpetralle og dragetralle. Håndtrallen beveges med håndkraft ved at en fører et håndtak — en trekkarm fram og tilbake. Vanligvis overføres trekkraften til bakre hjulaksel gjennom en veiv med tannhjul. Men det har også vært traller med kjedeoverføring mellom akslene slik at en fikk drift på begge hjulpar. De tidligste håndtrallene hadde fire hjul — «firhjuling». Hjulene hadde helbane, innvendig fals og lagrene var glidelagere. Disse trallene kunne veie hele 120-150 kg og bar tre mann. Farten kom med letthet opp i 10-15 km pr. time.
Håndtraller ble tatt i bruk på banene fra de tidligste tider. På Norsk Hovedjernbane ble tralletypen anskaffet av de britiske kontraktørene allerede under anlegget. Da det norske jernbaneselskapet overtok banen i 1859 var det nødvendig med opprustning av trallene: «Af de modtagne 12 Skinnelaeggertraller vare 8 aldeles cassable og er i deres Sted 8 nye byggede.» På Kongsvingerbanen hadde man i 1860-årene seks traller. I følge listen over banens inventar var verdien 20 spd for hver. Til sammenligning var verdien på trillebår 1 spd.
Etterhvert ønsket man å minske vekten på trallene og bedre fremkommeligheten på snø- og isføre. Konstruksjonen ble lettere og lamellhjul kom i bruk. Et lamellhjul består av flere
33
Sykkeldresin. Banefor. marr pai Norsk Howedjernbane omkring 1870.
34
stålskiver på høykant som skjærer seg lett gjennom snø og is. Dette hjulet kom på markdet før 1910, sannsynligvis av svensk fabrikat, (Hults Brugs annonser).
En annen faktor som minsket vekten var en overgang fra fire til tre hjul. Trehjulingen kunne være en mann med utstyr, og wekten var bare 45-60 kg.
På museet har vi eksempler på både tre- og firhjulinger, hjul med hel bane og lamellhjul, enkle og doble.
Trampedresin . I Kongsvingerbanens driftsberetning fra 1862-63 finner vi «en Dressine indkjøpt til Brug ved Befaring på Linien.» Kanskje den samme som i 1988 har verdien 60 spd. Fra Rørosbanen berettes det at trampedresinen Tordenskjold ble tatt i bruk når distriktsingeniøren skulle ut på inspeksjon og denne var av samme type som Kongsvingerbanens Dreper’n. Kanskje et betegnende navn på en trale der to mann måtte til for å trå den den fremover.
Museet har to bevarte traller av denne typen. Det er videre bewart originale tegninger av samme.
Sykkeldresin har vanligvis tre hjul — to dobbeltflensede bærehjul og et løpehjul, og drives fram ved utveksling med kjede som en vanlig sykkel. Bunnrammen kan være av tre eller stålrør, fast eller sammenleggbar. På museet fins begge utgaver. I tillegg har man bevart en dobbel sykkel med plass til to ved siden av hverandre. Denne har hjul med hel bane ellers er det vanlige lamellhjul.
I annonser fra 1910 reklameres det med sykkeldresiner. Men i intervjuer opplyses det at sykler først kom i bruk 1913-14 på Bergensbanen. Rask og lett (45 kg) som den var, ble den snart utbredt og brukes fremdeles enkelte steder. Nå er nytten riktignok begrenset p.g.a. endrede rutiner for linjevisitasjon og restriksjoner på trallebruk på mange strekninger.
På Jernbaneverkstedet, Hamar har man en egen avdeling for sykkeldresiner. Her blir dresiner pusset opp og nye satt sammen. Vanligvis settes det en liten motor på slik at man får en knallert. Knallerten er et resultat av forsøk helt fra 1920-årene. På Nordlandsbanen ble det full utprøving på 50-tallet. Den lettet visiteringen, men for mange war det fremdeles best å slippe motorstøy under befaringen.
Motortraller
Tidligere ble motoriserte traller mest benyttet ved overordnedes inspeksjon og ferdsel på linjen. De kom ikke i vanlig bruk Ved linjevisitasjon på avdelingene. Begrensningen lå i kostnadene ved anskaffelse og bruk, samt at både fart og motorstøy lett ble for høy for visitasjon slik den ble utført av banevokterne tidligere. Men i begrenset omfang ble motortraller tatt i bruk fra 1910-20 årene. Trallene var vanligvis utstyrt med
35
«Barnemestertraille» fra 1950 - årene, A/S Arne Holms Dressir7fabrikk.
bensinmotor og den eldste typen måtte skyves i gang for å StaTte.
En nyere motortralle som fikk en viss utbredelse var produsert i Norge ved A/S Arne Holms Mekaniske Verksted i Levanger. Det er bevart flere slike bl.a. på Setesdalsbanen, Krøderbanen og Jernbanemuseet.
Arne Holm leverte gjennom mange år ulike tralletyper og utstyr til traller. Fra en beskjeden start som smie før århundreskiftet, utviklet produksjonen seg slik at sykkeldresiner mange steder ble kalt Levangerdresiner. Bedriften tok patent i 1923 og 1930 på en bestemt type lamellhjul-«Holmshjul». Det gikk ut på at en spesiell profilert ståltråd ble lagt inn i et spor på løperingens midtparti, noe som skal ha økt slitestyrken og stabiliteten og minsket friksjonen mot skinnene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar