Opplevelser fra Dombås aprildagene 1940
Av Odd Wiig
Odd Wiig er pensjonert overkonduktør og bodde på Dombås i årene 1926-1942.
I 1939 var Dombås en idyllisk bygd. De fleste hadde det bra, men det var en del arbeidsløshet og fattigdom.
Dombås var et jernbaneknutepunkt med jernbanefolk fra store deler av Østlandet. Folkene fant seg til rette, de deltok i sangforeninger, idrett, skytterlag og mange drev jakt og fiske inne på det vakre Dovrefjell.
Det var mange vakre gårder og et hotell, som var rene slottet for oss, som var unge den gang. Dombås turisthotell med sin fine arkitektur, var viden kjent. Her dirigerte Kristine Domaas Michelsen med fast hånd hele sin stab. Blant de ansatte var også en flyktning som var kommet til Norge etter Hitlers innmarsj i Østerrike. Han var utrolig flink i all slags idrett. Jeg ble kjent med ham og han lærte meg teknikken med å kjøre slalom og utfor. Jentene på Dombås kastet sine blikk på ham, men de ble aldri besvart. Mor var flink til å bake kaker og det satte han stor pris på når han var med meg hjem på «Soleglad». Vi hadde nettopp kjøpt et fotoapparat, og en dag ville mor ta et bilde av østerrikeren og meg, men da fikk han brått med å komme seg hjem til Turisthotellet hvor han bodde - så noe fotografi av oss ble det ikke.
Vinteren 1939-40 gikk jeg på middelskolen på Dombås. Året 1940 var skuddår, men at det skulle bli slikt «skuddår» som det ble, Var det nok ingen som tenkte på.
Om høsten i 1939 hadde vi flyttet til en villa nærmere jernbanestasjonen, like ved linjen fra Dombås til Trondheim. Vi var 44 elever ved Dombås realskole som skulle ta eksamen i 1940.
Tirsdag 9. april begynte krigen, men vi trodde oss sikre så langt inne i landet som vi bodde. Onsdag 10. april kom et tysk fly over Dombås, og så uerfarne som vi var med krig, løp alle elevene foran skolebygningen for å ta flyet i øyesyn, ja det var noen som aldri hadde sett et fly før. — Flyet gjorde en runde rundt Dombås og forsvant.
Törsdag 11. april gikk vi fremdeles på skolen, men nå fikk vi høre illevarslende nyheter, og først nå skjønte vi hva vi hadde i wente.
Fredag 12. april ble siste skoledag. Sjefen for lærerstaben, Asbjørn Lotsberg, snakket rørende til oss. Elevene tok avskjed med hverandre og med lærerne: frøken Haug, som alle guttene var litt småforelsket i, og med telemarkingen lærer Felland, som jeg ikke har truffet senere. -
På turen fra skolen stoppet noen av oss ved veiskillet i sentrum av bygda. Vi diskuterte litt om hva vi trodde ville skje. Så tok vi høytidelig avskjed med hverandre, men regnet mccl å treffes senere på dagen. Jeg kastet et lite blikk bortover mot turisthotellet og tenkte på min venn, flyktningen fra Østerrike. Jeg hadde ikke sett ham på lenge; han måtte være ille ute. Heller ikke ham har jeg møtt siden. Senere mente noen at han måtte være tysk spion. Borte ble han i alle fall.
Dagen etter, den 13. april, ble skolen vår rekvirert av IR. 11 fra Setnesmoen ved Åndalsnes. Samme dag landet 15 tremotors Junker 52 maskiner på Fornebu. Ombord i disse flyene var 1. kompani av 1ste Fallschirmjägerregiment — tilsammen 185 mann.
Samtidig dro også en styrke fra IR. 11 mot Dombås. Et tysk observasjonsfly dukket over Dombås ved 12-tiden. Selv om det var overskyet vær, brakte flyet sikkert med seg opplysninger om at det var stille på Dombås; ingen militær aktivitet og ingen skjøt mot flyet.
Om kvelden fikk både gamle og unge beskjed om å være med på å tråkke sammen den kramme snøen i skogen rundt sentrum til parkeringsplass for IR. 11's kjøretøyer.
Samtidig som dette pågikk, marsjerte 11. bataljon av IR. 11 ut fra Setnesmoen kl. 19.00 og bort til jernbanelinjen noen kilometer syd for Åndalsnes stasjon. Her steg de på toget som brakte dem til Dombås litt over midnatt søndag en 14. april. Men da sov de fleste i bygda og lite ante de hva morgendagen skulle bringe dem. Sov gjorde sikkert også de 185 fallskjermjegerne på Stabekk skole ved Oslo. Heller ikke de visste hva morgendagen skulle bringe.
Betjeningen på Dombås stasjon sov ikke. Den var opptatt hele natten; tog kom og gikk, telegrammene tikket inn på morseapparatene og det kom stadig nye ordrer gjennom jernbanetelefonen. I en kummerlig DFO dro også denne kveld Kong Haakon med følge fra Hjerkinn nedover til Otta. De hadde kommet opp Østerdalen og dradd over Folldal til Hjerkin. Vei
en over Dovrefjell var stengt, så måtte de ta et tog kl. 18.00 fra Hjerkinn til Dombås og videre til Otta.
Søndag morgen, 14. april, begynte offiserer fra IR. 11 å plassere ut soldater rundt på Dombås. Kl. 17.00 lettet 15 junkerfly fra Fornebu. Målet var Dombås. Hitler hadde gitt beskjed til general Falkenhorst at Dombås måtte erobres før de engelske styrkene kom opp fra Åndalsnes.
Det var bra vær denne søndagskvelden. En skolekamerat av meg, Henry Bjerke, min far og jeg stod ute på verandaen og så på soldater fra IR. 11, som hadde gått i stilling ikke så langt fra huset vårt. Omkring kl. 19.00 kom det flere fly over Dombås. Store hakekors på flyhalene fortalte oss hvilke gjester som kom. Ett av flyene begynte å slippe utfallskjermjegere. Til å begynte med trodde vi det var bọmber, men da fallskjermene åpnet seg, skjønte vi at det måtte være fallskjermjegere.
Både sivilie og norske militære grep til våpen og det oppstod en intens skyting. Far løp også inn etter rifla si og kastet seg inn i kampen. Ett av flyene kom meget lavt i retning av huset vårt og åpnet ild fra en mitraljøse. Det ble brukt sporlysamunisjon slik at vi kunne se en skuddsalve gå inn i veggen ved siden av oss. Far besvarte ilden og de norske soldatene skjøt med alt de hadde av våpen. Flyet falt ned og med far i spissen løp vi oppover mot tunneltaket like ved. Vi trodde flyet var falt ned enten der eller oppe ved gården Ljoshaugen. Men det hadde klart seg helt ned i lia ovenfor søndre tunneltak. Da vi kom midt ute på et stort jorde, dukket det opp flere fly. De pepret løs på oss så vi måtte snu og ta dekning bak noen steingjerder. Da vi lå der, kom en norsk fenrik med noen soldater som hadde på seg kvite forsvinningsdrakter over uniformene sine. Fenriken ba oss gå ned i til huset vårt igjen ettersom det hadde hoppet ut fallskjermjegere noen hundre meter lengre oppe mot fjellet Hovda.
Det ble ikke mye soving denne natta; stadig vekk hørtes det skyting.
Tidlig neste morgen, etter en kort frokost, gikk vi ut på verandaen for å se hvordan situasjonen var. Vi så bare to norske soldater ligge i stilling like nedenfor huset. Også disse hadde på seg kvite forsvinningsdrakter. Det viste seg senere at det, var ca. 20 norske soldater som lå her og ventet på tyskerne. De var blitt varslet av en jernbanemann som hadde sett tyskerne dra nedover fra Nordsætra etter at de hadde stjålet noen jernbanetraller syd for Fokstua stasjon. Nå var de på veg mot
Dombås stasjon, men det visste ikke vi.
Mens vi stod småfrysende foran huset vårt denne morgenen, fikk vi plutselig se noen jernbanetraller med soldater komme rullende i god fart ca. 200 m fra oss. På den første trallen var det montert en mitraljøse og et stort, litt sammenrullet flagg. For oss så det først ut som et norsk flagg, men da trallene kom nærmere, så vi at det var det tyske rikskrigsflagget.
«Det er tyskerne som kommer» ropte far til de norske soldatene og så forsvant vi ned i kjelleren.
Nå var vi midt mellom de norske og de tyske styrkene. Det smalt to skudd så ble det stille.
Det bodde tre jernbanefamilier i huset vårt og alle samlet seg i det innerste kjellerrommet. En ymtet frampå at nå var nok de to norske soldatene vi hadde sett drept.
Litt senere hørte vi noen komme nedover kjellertrappa. Vi trodde det var tyskerne. Vi hadde ikke noe å forsvare oss med; fars gevær lå oppe i andre etasje. I kjellerommet stod en hoggestabbe og ei øks. Far rullet hoggestabben bak inngangsdøren, tok øksa og stilte seg oppå stabben — klar til å ta første mann som kom inn. Mor, som nok var litt mer fornuftig, protesterte og sa at vi ikke skulle sette oss til motverge.
Skrittene kom nærmere, far løftet øksa da plutselig en kvinnestemme utenfor døra roper: «Er det noen her?»
Det var kona til vår gode nabo baneformann Lien som stod der.
«Nå kan dere komme å se alle tyskerne som er tatt til fange», sa hun. Da vi kom opp, fikk vi se at de tyske fallskjermjegerne hadde overgitt seg og nordmennene hadde tatt det første stikk. — vi jublet.
I løpet av ett døgn var over halvparten av fallskjermjegerne nedkjempet; skutt, såret eller tatt til fange. Under disse kampene deltok også jernbanefolk aktivt. En hard kjerne av fallskjermjegerne, under ledelse av løytnant Schmidt og fenrik Mössinger holdt ut i fem dager på Lindsø gård mellom Dombås og Dovre før de overga seg. — For første gang under Andre verdenskrig hadde tyske fallskjermjegere måtte tåle et nederlag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar