Jernbanemuseet 1989/1990 - notater og erindringer fra krigen 1940

Notater og erindringer fra krigen 1940

AV Einar Mortensen

Einar Mortensen er pensjonert jernbanefullmektig fra Narvik. Han var 26 år da krigen brøt ut og gjengir her i dagbokform sin opplevelse av de dramatiske begivenhetene som internert fange våren og forsommeren 1940.

Den 10. januar 1940 møtte jeg for første gang til militærtjeneste. Jeg var fritatt for tjeneste i fred, men på grunn av den spente situasjonen i Europa ble altså de som før var fritrukket, innkalt til nøytralitetsvakt. Vi møtte på Elvegårdsmoen. Jeg tjenestegjorde i intendanturen (proviantmagasinet). Vi fikk eget rom i 3. etasje i den såkalte Ofoten-brakka i infanterileiren. Bortsett fra at det var en ekstra streng vinter med stadig kulde og mye snø, hendte det ikke noe som er verd å minnes før den 8. april 1940.

Da var en del av oss samlet i soldathjemmet for å høre dagsnytt om kvelden kl. 22. Vi fikk da høre om den britiske utlegging av minebelter i Vestfjorden. Vi forsto at dette var en farlig situasjon, og diskusjonen gikk livlig i alle brakkerom. Men først da ordre om at stridende personell skulle forlate leiren og dra til Narvik, forsto vi hvor alvorlig situasjonen var. Vi 5 i «magasinet» var ute og tok farvel med mange kamerater før de dro sin veg. Det var unge gutter fra IR 13 som vi hadde lært å sette stor pris på den korte tid vi hadde vært sammen. Flere av disse falt, og om mange wet jeg ikke om de ble tatt til fange av tyskerne, eller ikke.

Den 9. april og de nærmeste dagene etterpå var fylt med dramatiske hendinger. Vi opplevde det på hver vår måte. Det er nå mer enn 22 år siden, så mye er sikkert visket bort fra erindringen.

Om morgenen 9. april våknet jeg med at en menig fra IR 13, en skredder, kom inn på rommet vårt. Han spurte om vi ikke visste at tyskerne hadde tatt Elvegårdsmoen, og at vi var blitt tatt til fange. Vi sprang opp og så da fra et lite vindu i 3. etasje at der var flere hundre fremmede soldater i grønne uniformer som hadde slått leir på detaljeplassen. De satt 4 og 4 i grupper. Alle var i fullt feltutstyr og hadde forskjellige slags Våpen.

15

16

Vi gikk tilbake til rommet vårt, kledde på oss forsvarlig, skjønt det ikke nettopp var kaldt. Vi regnet med at det var siste gangen vi var på rommet vårt i den brakka. Personlig tok jeg med kniv, som vi kunne få bruk for senere. Jeg husker at jeg hadde på meg en svart våpenjakke. Straks jeg kom ut på marka og så at ingen ropte på meg eller prøvde å stoppe meg, sprang jeg i ett kjør fra Elvegårdsmoen og ned til Bjerkvik. Jeg ville ringe til mine foreldre på Ankenes. På vegen til Bjerkwik som går et par hundre meter i rett linje til sjøen, møtte jeg en mengde soldater. Det var østerrikere med alperosen i lua. De gikk tungt i den dype snøen og bar på tunge ammunisjonskasser eller våpen av forskjellige slag. Men det jeg syntes var merkelig var at hvor noen av dem hadde latt vannet, synte det seg en brunrød flekk. Den fargen hadde jeg ikke sett før. Det minte om tynnet blod. Senere fikk jeg vite at det kom av tabletter de hadde fått ombord i krigsskipet før landgangen. I fjæra nedenfor Bjerkvik bru lå en jager. Den hadde gått direkte mot land og satt ut landgangstropper fra skipssiden. Antakelig hadde der vært bare ca. 20 meter å føre styrkene med båter. Da jeg kom til hovedvegen, så jeg tyske sambandsoffiserer og soldater som kjørte med norske hester i retning i Øyjord. De la ut telefonkabel etter vegen i bokstavelig talt «full fart».

Jeg hadde vært så uheldig å trekke venstre skulder av ledd i påsken 1940 og var derfor halvt ufør. På grunn av de tykke klærne, fikk jeg mer og mer smerte i skulderen og måtte til slutt gå langsomt. Omsider kom jeg til telegrafbygningen. Den var sjølsagt besatt av tyskerne. Jeg sa aerendet mitt at jeg ville ringe til mine foreldre og fortelle at alt sto bra til. De bad meg høflig gå til den tyske telefonsentralen. Det gjorde jeg og fikk lov til å ringe. Men jeg snakket bare omlag ett minutt, så ble forbindelsen brutt.

Nå hadde jeg ikke annet å gjøre enn å søke forbindelse med mine norske militære overordnede, som var på Elvegårdsmoen. Jeg gikk oppover og meldte meg, jeg husker ikke for hvem. Jeg fikk i hvert fall ordre om å være med til Narvik med fem lastebiler som skulle hente mel til de norske fanger. Det var forresten ikke mye proviant på lageret akkurat da, og det som var hadde sjølsagt tyskerne tatt vare på for oss! Jeg husker vi kom til Narvik og skulle melde oss på Statens mellager, men da var det bare 2 biler og 4 mann igjen. Jack Sivertsen og jeg gikk da over til kaia hvor Ankenesferjen lå. Ferja var akkurat klar til avgang, men det hadde neppe vært mulig å

bli med den, for den var fullstendig overlastet med folk som skulle evakuere. Vi sto da på kaia og diskuterte om vi skulle hoppe på styrehustaket. Det hadde sikkert vært mulig. Men vi bestemte oss for at vi skulle utføre det oppdraget vi hadde fått, og dra tilbake til Elvegårdsmoen. Vi fant det naturlig å gjøre det, fordi vi visste at det ikke var stor proviantforsyning til så mange fanger. Såvidt jeg kan huske var det da 147 mann i fangenskap. Jeg tror ikke vi handlet uriktig den gangen.

Fredag 12. april ble vi beordret til Hartvikvannet for å måke snø av isen. Hartvikvannet skulle brukes til flyplass. Jeg husker at den offiseren som var med oss, mente flyplassen skulle være minst 1000 meter lang og 50 meter bred. Denne Veldige flaten skulle ryddes for snø på meget korttid. Jeg tror ikke offiseren war særlig interessert i å få det til, for i stedet for å måke snøen ut av «startstripa» måket vi den inn, og foreslo at vi senere kunne kjøre den bort med hester. Det var mye rot, og ingenting ble utført av effektivt arbeid. Da vi kom tilbake til leiren den kvelden, hadde tyskerne hatt opptelling av provianten, og det var utlevert proviant til 440 utenlandske Soldater.

Lørdag den 13. april satt vi på trappa til spisemessa iingeniørleiren på Elvegårdsmoen. Det var sol og klart vær. Vi satt og så på en tysk ubåt, som stakk fram foran åsen med halve skroget. På fordekket satt marinesoldater. Jeg så i kikkerten at det blinket i håret på en av dem. Antakelig hadde det vært vann eller olje. Plutselig fikk vi se et lite fly som kom i retning fra Øyjord. Det fløy i lav høyde, trulig mellom 50 og 75 meter. Vi så at det slapp ut en «pakke». Den var blank som et melkespann av den gamle typen. Plutselig så vi likesom en kull på sjøen der ubåten lå, og på et øyeblikk var den borte. Det ble straks livlig disput om båten var senket eller om den dykket. Det viste seg at det var et norsk fly som hadde senket ubåten. Den var verdensberømt, for det var den som hadde vært inne på Scapa Flow i Skotland og senket mellom andre ROYAL OAK, et av Englands største slagskip.

Jeg bør vel nevne at av de berømte sjøslagene på Ofotfjorden 10. og 13. april så vi svært lite. Men vi så fra Elvegårdmoen en soppliknende sky som tegnet seg tydelig mot den blå himmelen i sørvestlig retning over Veggfjellet. Den skyen må ha vært flere tusen meter høy. Det var det tyske ammunisjonskipet som ble sprengt i Finnvika innafor Skarstad på sørsida ower Ofoten.

Samme dag ble de norske fangene tvunget ut på isen og

17

-

tråkke landingsstripen der tyske fly, 11 transportfly kom ned på isen, men ingen av dem kom opp igjen. Alle ll fly ble stående på vestsiden av Hartvikvannet og kom seg ikke derfra. På formiddagen den 14. april fikk vi ordre om å marsjere til Hartvikvannet. De. norske fangene skulle være med å plukke opp kakaoposer som var kastet ut på isen fra tyske transportfly. Pakene hadde sjølsagt forsvunnet i sjøen. Skredder Fredriksen fra IR 13 og jeg gikk sammen om en skikjelke til å samle pakkene på. Plutselig observerte vi 5-6 norske fly som kom fra østlig retning inn over vannet. Det gikk merkelig lang tid før den tyske offiseren, Oberleutnant Johannes, fikk øye på dem. Men da han det fikk, kom det óg fart i ham. Han blåste i ei fløyte. Det skulle visst bety alarm. Jeg har aldri i mitt liv sprunget så tungt og så fort. Snøen var dyp og flyene gikk fort. Jeg så eksplosjonen bak meg. Det var ei bombe som sprang og begravde skikjelken til Fredriksen. Han var nemlig kommet bak for han ville trulig ikke slippe kjelken. Selv fikk jeg et lufttrykk som var så kraftig at jeg ble kastet flere meter framover. Bombene braket, isen slo sprekker og maskingeværene knitret. Visto midt på isen og hadde ikke noen ting å skjule oss bak. Jeg reiste meg opp og vinket til flygerne. Jeg så 2 menn i flyet. De hadde begge på seg en slags lærhjelm med briller. Den bakerste av dem kastet bomben over kanten av flyet med hendene. Senere under krigen, da vi var kommet til Bjørnfjell og internert på Turiststasjonen der, møtte jeg en av de flygerne som hadde vært med på den turen. Han het løytnant Berg og var fra Tromsø. Han sa da at de ikke hadde hatt den minste anelse at det var norske fanger de hadde for seg. De hadde først og fremst i oppdrag å knuse de tyske flyene på isen, men de hadde sjølsagt ikke noe imot å ta noen av det de trodde var tyskere, i samme farta.

I den forvirringen som oppstod, fant noen av fangene på å gå over til østsiden av vannet for å søke ly i skogen. Dette resulterte i at den gode overleutnant Johannes gikk helt fra konseptene. Han bad om å få utlevert et maskingevær. Det la han an på en av gjerdestolpene og skjøt den ene salven etter den andre over vannet mot de norske fangene. Antakelig på grunn av det enorme raseriet skalv han slik på hendene at han ikke traff. Det stod hvit fråde av munnen på han, og leppene var tynne og blodløse. Jeg gikk bort til han og sa at det var umulig og rope så langt, og spurte om jeg kunne få gå bort på isen og rope til fangene og forklare dem hva det gjaldt. Det fikk jeg lov til, men da vi var kommet ut på isen

H

et hundre meter, kom det to norske fly for annen gang i samme ærend. Heller ikke denne gangen var det en eneste norsk soldat som ble såret. Da vi kom tilbake til leiren, var det en ung flyver, antakelig fra de flyene som var landet på Hartvikvannet, som spurte hvor basen for de norske flyene var. Han truet bl.a. meg med revolver, men jeg sa at jeg ikke visste hvor de kom fra. Det lå da foran ham et kart på bordet hvor Bardufoss stod med feite typer.

Den 15. april var det vi leverte inn winterluene og fikk «sommerluer» igjen. De norske sommerluene var høye i pullen med stålfjærer til å holde dem oppe. Både uniformen og lua var av grønn vadmel. De tyske marinesoldatene som var på Elvegårdsmoen, hadde tatt på seg norske uniformer første dagen de kom på land. De skyldte på at de hadde falt i vannet og hadde ikke noe annet å skifte på seg. Nå var det ingen annen forskjell på nordmenn og tyskere enn at vi gikk i sommerluer og tyskerne i vinterluer. Hvor det ble av de såkalte Gebirgsjägere, vet ikke jeg, men det var ikke mange av dem på moen. Den vesentlige styrken var etter min mening marinesoldater. Tirsdag 23. april. På grunn av at det ikke er noen forbindelse med forsyningsgrupper, er tyskerne nødt til å sende tilførsel gjennom luften. Det er stadig vekk tyske fly og dropper proviant og ammunisjon i fallskjerm. På Hitlers gebursdag skulle det være ekstra forpleining av de tyske mannskaper. Det kom bl.a. et stort kvitt fly av typen Kondor. Det hadde 20 fallskjermer med halvparten øl, resten griseskrotter. Da en av ølbeholderne skulle kastes, gikk på en eller annen måten snorene av, og selve skjermen foldet seg om høyderoret til flyet. Høyderoret ble dermed ubrukelig, men sideroret virket. En av mannskapet kom da ut av sidedøra, gikk opp veggen av flyet og kom oppreist på taket. Han støttet seg til radioantennen og gikk bakover flyryggen til han fikk tak i det mektige sideroret. Han entret nedover det og la seg til slutt på magen på høyderoret, skar laus fallskjermen oglot den falle ned. Så reiste han seg og gikk på sine egne føtter over ryggen på flyet i luften, inn gjennom døra og lukket den etter seg. Alt dette kunne vi se på grunn av at flyet gikk i sirkel over Elvegårdsmoen, vi stod midt i sirkelen.

Søndag den 28. april har jeg gjort denne merkelige notat: «Dagen har vært et eneste stort drama. Jeg tror vi lever alle sammen som var på «magasinet». Det er i så fall et Guds under. Ellers vil jeg huske hver detalj så lenge jeg lever. Men det blir antakelig ikke så lenge. Klokka er 20, vi har ikke sovet

19

20

på mer enn ett døgn». Jeg trodde den gangen at jeg skulle huske hver detalj men livet har brydd meg andre ting å tenke på, og det er lite jeg husker nå.

Den 29. april. Armen verker, og jeg kan ikke gå transporter slik de andre gjør. Det betyr at de norske fangene er satt inn i transportkolonner til forskjellige stillinger som tyskerne har. Sersjant Sigurd Nilsen fra Bjarkøy har vært med en transport til Gressmyrdalen. De har vært borte i hele dag. Da de kom tilbake, hadde de med seg en såret tysker på en skikjelke. Dessuten hadde de med seg tre fangne nordmenn. Nå begynner det for alvor å bli lite mat. Vi ligger bak noen store steiner på åssiden av Elvegårdsmoen, under fjellet. Engelske krigsskip har bombandert hus på moen i heile dag, og tyskerne har sagt at dersom vi vil ha mat, må vi stille i kolonne og gå til den brakka som står igjen og hente mat der. Det må vel nærmest være å leke med døden? En stor granat, så stor som et 50-liters meierispann ligger på vegen der fangene går for å hente mat. Onsdag den 1. mai. Vi har ligget i ei steinhule i heile dag, men nå sitter vi ute og tørker oss i solskinnet i skjul bak en stor stein. Inne i jordhula er luften rå og kald, og klærne blir våte. Et norsk og et engelsk fly har vært like ower oss idag. En engelsk krysser ligger utafor Bjerkvik, men vi har ikke hørt lyd fra den i heile dag. Derimot har det vært en masse skyting ute over Grovfjorden eller i retning av Harstad. Klokka er 8 om morgenen. Nå er det så lenge siden jeg har sovet at det er så vidt jeg kan holde meg våken menes jeg sitter med ryggen mot sola og skriver noen ord. En flokk gjess fløy vestower. Tenk om jeg kunne vært en av dem, bare for en dag! Idag er det lite trulig at vi tør gå og hente mat i brakka.

Den 2. mai. Jeg hadde av meg skoene idag. Det er umulig å se hva som tilhører de forskjellige tærne på foten. Hud og kjøtt er så totalt gjennombløtt etter flere dagers væte, at jeg kjenner ikke mine egne føtter igjen. Jeg hadde ikke trodd det kunne være mulig, om det ikke hadde hendt meg selv.

Jeg har nå fortalt at vi ligger i steinhuler under fjellet, men jeg har ikke sagt hvorfor vi er her. Lørdag 27. april kom det plutselig en tysk liten soldat som var godt drukken, inn i leiren til oss og sa at han skulle ha 50 mann ut til snømåking. Det var forrykende snøstorm, og vi gikk da på en linje ut av leiren, men vi var visst bare 47 mann. Da vi kom ut på den rette wegen mellom Elvegårdsmoen og Bjerkvik, så vi at det lå et stort engelsk krigsskip rett nedenfor vegen og ikke lenger enn 500 meter fra land. Det hadde flere kanoner pekende rett mot

oss. Jeg gikk nærmest tyskeren, og han så ut til å bli fullere og fullere. Vi som var fanger, ble da enige om at vi skulle gå med minst 10 meters mellomrom. Da vi kom så langt ned som til der vegen gjør en knapp sving, og går langs fjorden, kom der en tysk kurér mot oss og sa at vi ikke måtte passere brua, for den var under ild. Det kunne ikke den arme tyskeren ta hensyn til, og han var dessuten drukken. Han pekte på oss med geværet og sa at vi skulle fortsette. Avstanden ble temmelig lang. Jeg vet i hvert fall at da jeg kommet i skjul for den gamle kirketrappa i Bjerkvik, var det ennå minst 20 mann som ikke var kommet over brua, og at glassmester Åsheim fra Narvik var midt på brua. Det kom da en enkelsk granat og traff bærebjelken på brua og skjøt den av. Ennå (1962) kan en se resultatet av den granaten, for den gamle brua står enda. Vi som var kommet over brua, hadde da lagt merke til at langs hele wegen forbi den store haugen ved Elvegårdselwea, var det kraftige tyske stillinger. Det var de tyske alpejegere som holdt til der. De hadde bygget seg snø-«festninger» langs wegkanten. Men vi som gikk forbi, kunne ikke se annet enn at det i snøskavlene var hull om lag 5X20 cm, delvis dekket med kvitt lerret med et lite hull i. Her kunne vi se øynene på de soldatene som hadde vakt. Enhver kan tenke seg hvordan det ville gått dem, dersom engelske observatører hadde fått øye på dem.

Etter å ha samlet oss bak kirka, kraup vi i ly av store snøfonner opp til riksveg 50, som går nordover. Vi gikk så over fjellet tilbake til Elvegårdsmoen. De som hadde tatt med seg spader, hadde ikke fått bruk for dem. Tyskeren ble etter hvert edru. Om natten så vi et fryktelig skuespill fra våre utmerkede observasjonsposter på fjellet. Vi så at englenderne med utrulig presisjon skjøt den ene bygningen etter den andre ibrann. Det var bakeriet, Ofotenbrakka, Westerålbrakka og flere andre. Da Vi senere kom inn i leiren, viste det seg at de av fangene som hadde holdt til i bakeriet, hadde hoppet ut døra i bare strømpelestene, og at huset var knust bak dem. Da Ofotenbrakka ble truffet, lå der tyskere i 1. etasje og sov. Jeg tror det var seks, muligens flere. Alle ble drept på stedet. Ingen nordmenn ble såret i det hele tatt.

Vi bodde nå i Ingeniørleiren og hadde bra husvære. Men en dag det var fint vær, satt jeg på køykanten til en lege fra Trondheim som var sendt bort, og kledde av meg skoene. Jeg var søkk våt. Da kom det et skarpt smell av en granat. Mange sprang straks ut av den lave brakka, som stod ytterst på kanten

21

22

av en morenerygg. Jeg tenkte med meg at det var bedre å kle skoene ordentlig på enn å hoppe ut barføtt, og gav meg forsåvidt god tid til å kle på meg. Da kom neste skudd og traff brakka i mønen over inngangen. Jeg sprang antakelig ut døra, men det husker jeg ikke, for nå ble det fart i sakene. Ca. 25 meter fra utgangsdøra var det en stor haug. Bak den lå de fleste av fangene og de tyske vaktene. Mens vi lå der, kom det en stor granat og reiv taket av det gamle kontoret som var bygd av tegl. Taket ble kastet gjennom luften og havnet tvers over vegen med raften på brøytekantene. Bestyrerinna på Soldatheimen, hun var fra Svolvær, stod midt på vegen, men hun må antakelig ha stått slik at hun kom midt mellom to hanebjelker, for hun fikk ikke skadd en finger enda det store heile taket dalte ned akkurat der hun sto.

Nå fant vi det passende å springe over neste åsrygg for å komme bedre i dekning. Den haugen vil å bak, viste det seg senere var bare en stor snøskavel. Jeg så i et glimt at herredsskogmester Torfinn Halmøy som hadde vært inne i brakka å hente soveposen og ryggsekken sin, kom gjennom luften sammen med sitt «habengutt». Han kom omsider ned igjen — uskadd. En norsk soldat, han hadde lungesykdom, lå til sengs foran det vinduet som var nærmest der granaten traff brakka under muren. Han ble sprengt gjennom to vegger og kom stående på sine bare føtter utenfor veggen. Selv satt jeg sammen med et par kamerater på ei tue og så på granatene som suste inn over Vassdalen. Winthers hadde på seg den grønne uniformen, han hadde et merkelig gult pulver over venstre side og ansiktet, det viste seg å være den gule massen som kom fra granateksplosjonen. En stor splint falt ned så nært at jeg ikke behøvde å reise meg for å ta den opp. Den var omlag så stor som en knyttneve.

Men tilbake til steinhulene under fjellet. Vi lå bak disse store steinene til den 3. mai. Det var stadig skyting fra marinefartøyer på fjorden. Lite mat. Den 2. mai har jeg notert at vi ikke fikk mat før til kvelds, og da bare litt brød. Kl. 20 om kvelden den 2. mai fikk 72 mann av oss fanger ordre om å bryte opp for å gå inn over fjellet. Vi hadde ingen bagasje, men fikk forskjellige ting å dra på for de tyske marinesoldatene. Selv gikk jeg sammen med Asbjørn Horrigmoe fra Ankenesstrand og et par kamerater fra proviantmagasinet. Horrigmoe gikk først og dro med tau over nakken. Alle nordmenn var uten ski, og enkelte steder var det dyp snø. Vi hadde en tysk menig marinegast surret fast til en skikjelke. Han var

skutt med gevær gjennom bekken-benet, og var enkelte ganger svært dårlig. Etter 13 timers gang kom vi til «støttepunkt 3», som var hytt til Olai Johnsen ved Skogvannet, ca. 9 km fra Bjørnfjell.

De norske fangene var underveis til Bjørnfjell blitt delt opp i grupper på 20 mann. Disse var så stasjonert på 3 forskjellige støttepunkter innover fjellet. Det første var Sirkelvannet, og fjerde ved Bjørnfjell et sted. Hver kveld kl. 22 gikk så den gruppen fanger som var bak, i transport til neste støttepunkt. Fra Skogvannet til Jernvannet og tilbake tok det 7 timer. Det hendte vi gikk gjennom isen ved land, men det var det ingen som tok hensyn til. Som regel gikk vi med 5 sleder, to mann og hver slede og resten med ryggsekk.

Mandag 6. mai 1940. Vi mangler proviant. Humøret er elendig. Vi har sett fra fjellet at Narvik er bombet og at det har brent i byen. I natt sprang vi fra transporten og under fjellet for å gjemme oss for engelske fly som kom inn over oss. Vi ble ikke beskutt. Offiserer og befal som var med oss fra Elvegårdsmoen, ble sendt videre til Bjørnfjell den 3. mai. Tirsdag 7. mai kom det en tysk marinelege forbi. Han så på foten min og sa at jeg skulle være fritatt for transporter over fjellet. Hælen verket så nesten ikke kunne gå på den. Armen min som jeg fikk ut av ledd i påsken, er heller ikke god. Jeg kunne ikke kle på meg trøya uten hjelp. Jeg ble sendt videre til Bjørnfjell om kvelden 7. mai sammen med 53 andre fanger som kom fra Elvegårdsmoen.

2. pinsedag 13. mai. Jeg har mistet fyllepenna og vært fri for blyant og dessuten har jeg flere dager vært så sløv på grunn av sult at jeg ikke har skrevet et ord. Alt vi tenker på er mat. Vi har overnattet 417 mann på Turiststasjonen sies det. Det var forferdelig. Over alt var det folk. I vaskekjelleren lå det folk på golvet. Jeg så det lå en dødstrett fange over vannkranen. Det dryppet kalt vann i håret hans, mens han sow. Det lå to mann i badekaret og sov. På garderobehyllene, i og på disken, i trappa - Överalt hvor det var plass til en fot var det folk. I all denne trengselen gikk klosettet tett. Det var det verste som kunne ha hendt. De som lå på golvet i klosettet, fikk lukt på klærne, det randt over dørsteokken — ubeskrivelig. Vi har vært så nær den svenske grensen at vi så de svenske vaktpostene. Vi losset en vogn med spekepølser som var skjøvet inn over grensen. Selve grensen var sperret av piggtråd. Vi har stjålet pølser og brød. Det er en fabelaktig teknikk som har utviklet seg når det gjelder å skaffe mat. En pakke brød

23

24

kan fort rives i stykker og brødskivene forsvinne innenfor skjorta.

Den 14. mai. Jeg er dårlig idag. Har feber og svetter. Jeg tror det kommer av for lite mat. Jeg er slapp og matt. Det er bare Hegstad fra Steinkjer og jeg som er sammen av de gamle kjente. Jack Sivertsen går vel ennå og sleper proviant. De skal ha det bra med mat har jeg hørt. Det må de ha, ellers kan de ikke holde ut.

Den 15. mai kom det 54 fallskjermsoldater med fly fra Trondheim og Oslo. De gikk ned på fjellet vest for Grusgropa. En av dem brakk begge beina mot ei ledningsmast. Igår kom de siste fangene fra Elvegårdsmoen. Jeg hadde fått tak i potetskrell fra en tysk søppelboks og kokt suppe over par sprittabletter. Akkurat da suppa var ferdig, kom fangene fra Bjerkvik. Winthers fikk suppa og det så ut til han likte den. Ut på natta til den 16. mai kom Jack Sivertsen. Han hadde hull tvers gjennom sko og strømper. Han var svært glad for å være sammen med oss og få hvile ut. Men det ble bare et par timer, så måtte han ut på transport igjen. Han ble sendt til støttepunkt 3 ved Skogvannet. Inatt kom det 3 norske fanger fra Store Ballak. Det var fra Alta bataljon. De så ut til å være sunne og friske folk som satte mot i oss på mange måter.

20. mai. 8-10 mann har arbeidet flere dager i Solheimtunnelen med forskjellig arbeid. Bl.a. har vi «ladet håndgranater». Vi skulle skru sammen granatene og gjøre dem klar til bruk. Men det blir ikke stor prosent av dem som vil gjøre nytte for seg etter behandlingen. Han som holder vakt over oss heter Oberfeurwerker Wechtler, men han bryr seg lite om oss. Han har ikke klokke, så det vi som bestemmer når vi skal slutte. Vi har ekstra forpleining, 4 stk. tørt brød pr. dag. Og så stjeler vi litt. Hvis det går 20 mann med hver sin ryggsekk fra Bjørnfjell kl. 22 om kvelden, så er det kanskje 20 mann og 19 eller 18 sekker når de kommer fram om morgenen. Litt av «svinnet» faller på oss som er i den mørke tunnelen, der fangene passerer når de skal ut i fjellet. Vi har lite interesse utenom maten. Vi lever bare for maten og tenker ikke på annet.

Den 19. mai kom det en polakk til Bjørnfjell. Han var tatt til fange på Ankenesfjellet. Sivertsen er ikke kommet tilbake ennå. Han må ha et forferdelig slit, men jeg vet ikke hva som er verst, å sitte i dette fengslet om natta mens flyene bomber etter huset, eller å få være ute i fjellet å kunne skjule seg i terrenget. Vi kan nå tydelig høre salver fra norske maskin

gewaerer. De høres tyngre ut enn de tyske, så vi merker forskjellen.

22. mai. Vi har vært på arbeidsplassen og kjørt opp med tog. Tyskerne har reparert Norddalsbrua så det går an å kjøre over med lett tog. Jack er nettopp kommet inn etter en tur på 18 timer siden sist han fikk mat. Det er nå helt overfylt på Turiststasjonen. En del av fangene må stå, mens de andre

SOWET.

Torsdag 23. mai. Nå går det endelig helt opp for oss at vi er krigsfanger, og vi begynner å forstå hva det betyr. Tilværelsen blir verre og verre. Nå er vi uten vann. Har ikke vasket oss på to dager. Ytter- og undertøy er fryktelig skittent. Det ser ut til at de polske fangene har hatt lus med seg. Lusa brer seg forferdelig. Vi sitter ofte og vrenger undertøyet for å få tak i lusa. En tysk vaktpost var så vennlig at han lot oss få bade i isvanndet nedenfor Solheim tunnelen, men det hjalp ikke.

Fredag 24. mai. Flyalarm. Vi sitter som sild i tønne. Sivertsen, Nordnes og jeg kan ikke gjøre noe for å redde oss. Går vi ut, blir vi sikkert skutt av tyske vaktposter, og blir vi inne, risikerer vi denne helvetes bombinga. Igår kveld var befalet, som hele tiden har sittet internert i 2. etasje, ute og luftet seg. Vi så bl.a. løytnant Berg fra Tromsø, som var med på bombingen over Hartvikvannet. Vi sitter i kiosken i kjelleren på Turiststasjonen. Jeg nærmest ligger på golvet. Det skytes med automatvåpen. Foran meg sitter Killingberg. Han er trønder og har begge føttene gibset etter at han hoppet ut av vinduet i ei brakke i Ingeniørleiren i Stordalen under et engelsk angrep. Han fikk brudd på begge føttene, og har krøpet på knærne og er delvis båret til Bjørnfjell. Det ble senere fortalt at han ble skjøvet innover til Sverige på ei tralle. For øyeblikket vet han ikke riktig hvordan han er kommet hit. Han er nok temmelig skrøpelig.

Lørdag 25. mai. Vi sto på arbeidsplassen og så tyske fallSkjermjegere komme ned på Bjørnfjell. Idag hører jeg at østerrikeren Bauer er frisk i beinet igjen og er kommet til fronten på nytt. Det var han som fikk en granatsplint i foten under en transport til Leigestind. Alle fangene krøp i skjul under et berg da nordmennene begynte å skyte på dem. Bauer lå innerst ved berget, men var den eneste som ble såret. Idag er det kommet en ny polakk fra Ankenes. Han har fortalt at de sivile på Ankenes er evakuert til Sjomen. Idag fikk vi med oss ei bøtte ertersuppe til tunnelen, det kan vi takke Niemann

25

26

for. Han har alltid vært grei mot oss, det er den tyske vaktposten. Den 17. mai kom han med en halv flaske konjakk på deling mellom 11 mann. Den skulle være i anledning Norges frihetsdag sa han. Idag fikk vi merkelig nok vitamintabletter utdelt på linja.

Søndag 26. mai. Inatt var det flyalarm to ganger. Det var tett tåke langt ned over fjellene. To franskmenn kom hit igår, så nå er det 4 utlendinger. En engelsk marineoffiser som var her til å begynne med, er nok reist. Vi kan ikke se han verken oppe eller nede på Turiststasjonen. Idag er det strålende vær. Jeg noterer de som var sammen med meg i tunnelen: Tormod Hegstad, Steinkjer, Martin Olsen, Hesjeli, Ballangen, Charlie Winthers, Hulløyshamn, Asbjørn Horrigmoe, Ankenesstrand, Fridjof Fredriksen, Namsos, Hartløv Kristiansen Solvoll, Gratangsbotn, Thorleif Olsen, Steinkjer, William Wettle, Oslo, Martin Jakobsen Riise, Bø i Westerålen.

Tirsdag 28. mai. Vi sitter i sola og tørker patroner. Det er geværammunisjonen som er sluppet ned fra fly og som skal tørkes for at den ikke skal bli ubrukelig. Vi har nettopp funnet et stykke fleski grøfta i tunnelen. Det må være en av transportgjengene som har kastet det av til oss. Det så stygt ut med smurning og skitt, men vi vasket det og stekte av det, og det Smakte bra.

29. mai. Idag var vi på Hundalen på et tysk feltsykehus og hentet over 30 sårede soldater. De sa at alle var alvorlig såret. En franskmann hadde fått et skudd gjennom kjevebeinet nedfor øret. Dessuten hadde han fått et slag over overkjeven av en geværkolbe og fått fortennene og kjevebeinet slått inn. Han tok tak med den ene handa i handtaket på vogna og gikk opp trappa uten hjelp. Igår gikk det forbi oss en lege fra Oslo. Han skulle reise hjem gjennom Sverige. Det kom også en italiener og en spanjol, så nå er vi åtte nasjoner i fangeleiren. Av alle sammen er italieneren den største optimist. Befalet fra 2. etasje er nå ute og lufter seg. Noen er ute og sparker fotball foran restaurantvinduet. De eldre går gjerne en liten tur att og fram mellom vaktpostene. Snart skal vi sjøl stille og gå ut mens golvet blir feid for natten. Vi ligger på bare golvet med trøya og et par bordfjæler under hodet.

30. mai. I natt har det vært flyangrep igjen. Et par franske fly er begynt å bli ubehagelig. De forstyrrer oss ofte, både natt og dag. Det fortelles at i natt var det to franske fly over transportgjengen ute i fjellet. Det ble vinket fra flyene og nordmennene vinket tilbake.

Vi har vært nede ved Norddalsbrua idag. Det kom flere kasser norsk geværammunisjon med fly. Mesteparten gikk ut fra fronten med en gang. Det skulle tyde på at tyskerne ikke har mye igjen av sin egen, og at de har tatt i bruk norske geværer.

Lørdag 1. juni. Bra vær i dag. Søndag 2. juni. Vi gikk til arbeidstjeneste i tunnelen idag som ellers. Før det ble middag ble vi vitne til en av de mest intense luftkamper på disse kanter. Det kom en jager (antakelig fransk) innover traktene som tyskerne ennå holder. Det var klar himmel med enkelte tåkedotter innimellom, som lå ganske lavt over fjellet. På et øyeblikk dukket det opp minst 20 jagerfly. De gikk i formasjon og forfulgte den stakkars franskmannen. Det var dobbeltdekker og hadde bare en manns betjening. Han holdt kunstoppvisning i flyteknikk i flere minutter og gjemte seg inne mellom skydottene. Det så ut som om flyet hans kunne gå loddrett til værs og kort etter stupe loddrett ned, men alt dette hjelp ham dessverre ikke.

Han gikk noen sekunder i rett kurs omtrent nordvestlig, da ble han innhentet av tyske granater fra en av jagerflyene. Vi som sto på bakken, kunne høre prosjektilet slå inn i flykroppen. Flyet dalte som en skadeskutt fugl med en bred røyksøyle etter seg og tok bakken mellom Pettersenvannet og Haugfjell. Flygeren ble gravlagt, og på graven ble lagt propellen fra flyet hans.

Min kamerat på golvet om natta Tormod Hegstad, har fått 7 dager arrest i ensom celle for forsøk på å stjele mat. Men denne gangen var han helt uskyldig. Den 3. juni var en tysk marinesoldat som het Simon, rundt i hyttene ved Bjørnfjell og lette etter parafinkanner og tomflasker. Det skulle brukes til å bære smurningsolje ut til de tyske stillingene i fjellet. I ei hytte fant jeg et stykke spekekjøtt som hadde ligget ute i vinter. Det kokte vi suppe på.

Vi hører stadig skyting fra hand- og automatvåpen. De norske bombekasterne kan ikke være langt unna.

Søndag 9. juni. Nå har vi vært to ganger over Norddalsbrua med ammunisjon. Det fortelles at den skal sendes ned til Sildvik. Idag hadde vi lesset ammunisjon i ei sanitetsvogn. Det var en norsk personvogn med rødekors på taket. Men merkėlig nok ble det ikke til at vi sendte vogna av gårde. Vi hørte intens skyting fra Rombaksfjellet, og vi fikk bare ordre om å gå tilbake til tunnelen igjen. Inatt fikk vi høre nyheten om at Norge skal ha kapitulert. Vi kan nesten ikke tru det.

Den 10. juni kl. 12.00 ble det oppstilling. Vi ble bare kontrol

27

28

lert og fikk utlevert et par sitroner her, og så fikk vi gå igjen. Det er tydelig at vi har lidt under vitaminmangel. Kurt Niemann forteller at franskmennene og fremmedlegionærene har trukket seg tilbake fra distriktene omkring Narvik. Tyskerne sier at det er slutt på ammunisjontransporten inn over fjellet. Det har snedd i natt, og ennå ligger tåken tett over fjellet. Tyskerne har fått store forsyninger over Sverige. Det er kommet kull, mel, brennevin og poteter. En masse unge gutter er kommet og gått over i krigstjeneste. Det ble sluppet ned mengder ammunisjon over Bjørnfjell, men mye av kassene er blitt knust mot fjellet.

Den 10. juni. Klokka er 12.30. Vi har spist middag. Det er lenge siden vi har hatt så god mat. I formiddag, mens vi arbeidet i tunnelen, kom det en tysker til oss. Han talte flytende norsk. Vi måtte stille opp i østre ende av Solheimtunnelen. Der holdt han en tale for oss om de aktuelle hendelser i utenrikspolitikken. Straks etter kom det to norske offiserer ut fra kvarteret til General Dietl i steinbrakka. Ved tunnelen. De kom bort til oss og fortalte at kapitulasjonspapirene var undertegnet og at vi skulle være fri den 22. juni. Jeg bad den ene av offiserene om å gjøre noe for de norske offiserene på Bjørnfjell, som nærmest var i fengsel. Det lovet han. Et par tyske journalister filmet opptrinnet. Vi var just ikke presentable der vi sto, Men vi var allerede stolte av å være norske. Igår kom Hegstad ut fra enecelle i skiboks-rommet. Han var bleik og nervøs. Tirsdag 11. juni måtte vi være med å hilse det tyske flagget da det firt om kvelden.

Den 17. juni kom en motordresin fra Sverige med flere svenske jernbanemenn og to tyske offiserer. Da de stoppet rett utenfor Turiststasjonen, gikk en av oss bort til dem. En svenske sa: God afton, og gjorde tydelig tegn til at han ville tale med oss. Men det ble han nektet av tyskerne.

Fredag 21. juni. Klokka er 08.10. Vi har to timer igjen til avreise. Om denne dagen kunne det skrives en bok. Vi har vasket oss og barbert oss. Mange av oss er ikke til å kjenne igjen. Noen har vasket undertøyet. Bare skredderen og trønderen Løfblad har ikke barbert seg. Selv de største pessimister må nå tru at vi skal reise hjem. Vi tar farvel. Fangene fra fremmedlegionen har vært omkring blandt nordmennene og tigget klær.

Under hele vårt fangenskap var vi stadig i diskusjon med tyskerne. Vi la aldri skjul på våre meninger. Vi hevdet bestemt at Tyskland måtte tape krigen. Vi diskuterte med menige og

offiserer, men fikk aldri advarsler og talte fritt. Vi har et par tyske vakter å takke for at mange av oss ikke fikk alvorlig men av sult og kulde.

Et par ting vil jeg gjerne nevne til slutt. Oberst Sundlo bodde en kort tid på Bjørnfjell. Vi så han et par ganger, men vi snakket ikke med han. Et norsk offiser, som bodde sammen med han, kom sammen med et par tyske offiserer forbi stasjonsområdet ved Bjørnfjell. Jeg ropte da til han og spurte hvordan det gikk. «Med hva?», spurte han. «Med Norge og friheten», spurte jeg. «Å, ja. Har du lyst å komme hjem til pappa og mamma du da», spurte han. Heldigvis for han har jeg ikke notert navnet hans.

En dag under landsetting av fallskjermtrópper på Bjørnfjell, hadde et hvitt Kondorfly sluppet sin last og var ferdig til heimtur. Det tok seg imidlertid en tur innover Sverige først. Da så vi sporlys fra en svensk Bofors-kanon foran baugen på flyet. Det holdt imidlertid kursen tross advarselen. Da skjøt de svenske vaktene med skarpt og traff flyet i høyre motor. Straks slo det ut svart røyk og ild. Såvidt jeg huset var det 8 mann som hoppet ut i fallskjerm fra det brennende flyet. Vi hørte rykter om at alle skulle ha slått seg ihjel inne på fjellet i Abiskodalen. I hvert fall kom det et par dager etter 8 eikmalte kister over grensen fra Sverige. På hver av kistene lå det en bukett i svenske farger. På den hvite silkesløyfa sto det trykt: «Hälsning fron den svenska stridsmannen». De 8 falne ble gravlagt på Bjørnfjell av norske fanger fra Alta bataljon. Jeg behøver vel ikke å si at sjelden har vel folk vært så forbannet i sin grav som dem. For hver spade jord, fikk de en forbannelse. Jeg har ikke nevnt døde eller falne soldater. Vi så de kjørte frosne tyske lik fra kampene på Bukkemyra med hest og slede til Bjørkvik kirkegård. Vi så tyskerne bli skutt på forskjellige steder, under kamper med de allierte. Vi så døde tyske offiserer bli transportert heim over grensen. Men det gjorde ikke inntrykk på oss. Men det er vel werd og nevne at såvidt jeg kjenner til, var det ikke en eneste nordmann av fangene som omkom på fjellet. Og tross det gikk de fleste tyskere jeg så i norske uniformer. Det var så å si ingen annen forskjell på oss og dem enn språket.

Under fangenskapet på Bjørnfjell så jeg tyske unge menn i alderen 21-23 år kledd i sportsdrakter (iøyenfallende nye) og med et rødt kors på hvitt armbind komme til Bjørnfjell. De gikk av toget på selve Bjørnfjell stasjon og ved selve linjen mellom grensen og stasjonen. Det forekommer meg at det måt

29

30

te være minst ett hundre. Kanskje war det flere hundre mann. Jeg så ikke alle transporter. Jeg antar at det måtte være mellom 8. og 20. mai. Straks de var kommet av toget, kastet de av seg det hvite armbindet. Som krigsfange hadde vi begrenset bevegelsesfrihet. Dessuten fikk jeg på grunn av skaden i arm og fot ikke anledning til å følge med hvor de ble av ute i marken. Det er i hvert fall sikkert at jeg ikke så en av dem igjen i den lett kjennelige sportsdrakten.

På Bjørnfjell stasjon sto det en lastet jernbanevogn. Den inneholdt tysk feltproviant. På merkelappen sto: «Tullvisiterad på Krylbo den 8. april 1940».