Glimt fra 1940-våren ved Narvik
AV Erling H. Edwardsen
Artikkelforfatteren begynte sin første tjeneste ved jernbanen som linjearbeider i 1940. Her gir han situasjonsbilder fra kampene i og ved Narvik i april og mai.
Det er blitt mai. Tre uker er gått etter det store sjøslaget på Inner-Rombaken. Avmektig, langt inne på sandfjæra i Rombaksbotn ligger vrakene av tre jagere, de bedrøvelige rester av tyskernes vågale Narvik-flåte. Og oppetter berget mot YtterSildvik nok en «Zerstører» (jager), flaggskipet fra sluttkampen, nokså «Zerstørt» (ødelagt). Med baugen, så faretruende skarp en gang, peikende til værs, skamfert og frynset. Alle fire preget av høy fart, da ettertrykkelig sluttstrek ble satt. Høvelig springflo bidro til beliggenheten, nokså høyt oppe. Noen få hundre meter til inne i botnfjæra, og fartøyene ville havnet inne blant tuftene etter den berømmelige rallarbyen fra århundreskiftet. Så menn, rallarnes arbeid for fremme av Ofotbanen og malmeksporten hadde fått en formidabel bumerangeffekt. Førti år etter, men dramatisk nok!
De landsatte tyske tropper i Narvik er nå med ett blitt iso
Fra Narvik ha vir IOM-40 Fra NSBs samling.
lert, i alvorlig knipe. «Royal Navy» behersker fjordene omkring. Saktens kan tyskerne trenge forsterkninger. Gastene finner de norske militærdepoter i Sildvik og er med ett blitt landkrigere, også med Krag-Jørgensensgevær. Bare et gult armbind med «Wehrmacht» på, røper avviket i den norske mundur. Men helt isolert er tyskerne ikke. I øst har de Bjørnfjell som grensestasjon og innfallsport med jernbanen fra Sverige og hjemlandet. Forsterkninger kommer jevnt og trutt, også spesiallmannskaper av ulike slag, sprengingseksperter som sanitetssoldater. Særskilt flyslippområde på Bjørnfjell-platået blir organisert. Norske soldatfanger og sivile jernbanefolk blir kommandert til å bære materiellet som kommer. Til å opparbeide flyplass for speidingsfly, likeså. Trematerialer fra jernbanens snøskjermer og overbygg er brukelig til så mangt.
Fra nord i Gressdalen trykker norske styrker sør- og Westover. Skuddvekslingen tiltar i heftighet og tyngde, altfor godt hørbar helt sør til Rombaken og Ofotbanen.
I påvente av alliert landgang og endelig oppgjør, går tyskerne grundig til verks. Av offentlig eiendom skal intet komme fienden til nytte, verken i Narvik eller langs jernbanen.
Noen kjappe lysglimt og skarpe smell bortover bjørkeliene, og kraftledningsmastene for elforsyning til byen, og banen går overende i tur og orden. Kontaktledningsmastene langs jernbanen jevnes med jorda, de og. Kjøretråden av kobber kappes i favnlengder, isolatorene knuses med slegge. Anskuelsesundervisning i det tredje rikes grundighet . . .
Fra Rombaksfjordens oljeblanke vannspeil søker vaktsomme øyne mot land, britiske jagere overvåker tyskernes disposisjoner langs jernbanelinja. Ovenfor Straumnesgårdene går banen i jevnt fall, fra 200 meter over havet ned- og vestover mot Narvik. Der kan alliert landgang ventes hwa dag som helst. Men noen enkel jobb har nok ikke jagerne. Oversikten blir for snever fra slik law posisjon, nærmest i fiskeperspektiv. Sikre på livet er ikke jagerne heller, tross sine mange kanoner.
Fredelig er værgudene, men trygge er ingen, verken på land eller sjø. Over Middagsfjellet i sør dirigerer Luftwaffe rett som det er sine fugler med dødbringende last. Fred og stillhet det ene øyeblikket, i det neste skjærende kvin fra fallende bomber. Vannkaskader ende til værs omkring Zikk-Zakkende jagere, synlige bare glimtvis i alt vassfokket og røyken fra maskineri for fullt.
Og over det hele, fartøyenes frenetiske luftvernild. Om-att og om-att, infernalsk ekko-kompet for fullt volum fra bratt
arfgir. AS* w ፲___yetgቧy
JF
ଅଠାଁଳ Trعالمللی
HE RJ. ANGENIA
OF D T
FU DO A DO EN WF s ۸۴ مهیا بویه
S. Bernkak SS- (g. Silik ki)
I. P. x Eidskdýr. Sankt als 2. Ps. sNorges, senket så 3. Tyske jagere w W, Heldkampws Lig K.A. Schumit IX, senket M4 4. Са 30 hапdelskip senkel. 94-13/4 5. Britisk jager HMS Hardy H, strandet 104 fi Britisk jager HMS 8 Hunter*, senket IM 7. Tysk jager «Hermanın Künnew, skutt i brann og kandsatt i Trold
yrik II 8. Tysk jager w Erich KcKellner *, senket i Djupvik, Balangen || 34 (). Tysk jager «Georg Tiele*, skadet og landsatt yfedd Sikdirik 13 II.3 tyske jagere: «Bernd von Arnim), Wolfgang Fenkers CF
«Hans Lüdemann Mi, Alle rende på känd og bike skutt i brann i FRITbk kb. I'd 2. HMS jager Eskim fikk skuLL ay baugen innenfor R'Tibak&*
siräumen Iks 13. Tysk ubåt «U 843, senket a Y britisk sy i Bjerk Yik 134
4. Polsk jager «GroTIM+, Xenkers av fly d/
HHHHHHH. Ofotaubanen
fjella omkring. Helt uten at noen ba om slik dakapo-service. Spenning og dramatikk vil liksom ingen ende ta. Heller ikke godværet. Men dermed følger også halsbrekkende luftkamper. «Rare greier», tenker vi. «Im Westen nichts neues», kommer en i minnet. Hvilken forfordeling! På kontinentet, langs den tradisjonelle Westfronten, står ennå bare triviell stillingskrig - skyggefekting — på repertoaret. Mens vi her oppe i beskjedent amfi værsågod skal ta i mot spesialoppvartning fra storkrigens regissører. Vi påtvinges orkesterplass dag etter dag, uke etter uke, det ene scene-oppsett mer grotesk og uvirkelig enn det annet.
«For mange kan disse teaterbillettene bli dyre, men ingen slipper unna dette absurde teater». Slik minnes jeg mor betrakte begivenhetene midt i omtanken for hverdagens problemer. Folk får seg liksom ikke til å sitte og engste seg over materielle ting, hus og hjem de har måtte forlate, om var de dem aldri så kjær. For snart kan det virkelig stå om liv . . .
Langs Straumsnes-landet og fjorden er hvert hus og Som
Utsmitt av Narvik merhytte fyllt til trengsel av evakuerte fra Narvik. Heldigvis havn etter sjøslaget gjør jagerne på fjorden sitt til at tyskerne holder seg på avIOM-40 stand, mer i høyden langs jernbanen. "
Foto: Ernst Både «Straumsnes og banelinjen skole» og kapellet er tatt Markussen, i bruk for folk som kamperer på flatseng. Ungdomshuset like
10
så. Langs jernbanen er stasjonsbygningen med omliggende NSB-boliger allerede skutt i brann av jagere fra «Royal Navy» og nedbrent, likeså banearbeider Eivind Brennviks hus halvannen kilometer lenger vest. Til alt hell hadde beboerne kommet seg unna. Uten mer med seg, enn de gikk og sto i.
Folk er urolige, men skuelystne på samme tid. Jagernes kanonade over hodet på folk mot aktiviteter oppe langsjernbanelinja, er jo blitt en vane. En kan jo ikke godt sitte i kjelleren dag etter dag, bare ved tanken på at noe kunne komme til å skje.
Lørdag 3. mai om formiddagen må banevokter S. Sivertsen og familie rømme sitt hjem i vokterboligen ved km. 13,0. Skytingen fra fjorden blir for påtrengende. Noen tar seg ned til Smiberget, andre til stasjonsformann Emil "Fygles hus nede ved bygdewegen, rett ned av Ungdomshuset.
Så like over middag endrer kanonaden fra fjorden karakter. Nå skytes det mot mål mye lavere enn jernbanen. Først et par-tre skudd fra maskinkanon, så nye fem i rask rekkefølge, enda lavere. Fra Sletta-gårdene kan vi ane nedslagene et eller annet sted, men Mo-haugen stenger for utsikten. Hva kan dette bety? En aner det verste. Så kommer en mann til syne i Mo-svingen og roper på hest og slede til Fygle-huset. Minst én er drept og mange såret, huset alvorlig skadd!
Fra fjæra sprengror folk utover mot jageren, tross tyskernes trusler mot dødsstraff for slikt. Det gjelder å få hentet i land legehjelp snarest til de skadde. Men slik landgang kan ikke komme på tale, blir svaret. De sårede må heller bringes ut til jageren.
Imens pågår førstehjelpsarbeidet kjapt og effektivt under ledelse av ei jordmor fra byen, fru Korgen.
Snøen ligger lenge denne våren. Bare flekkvis er det barmark på vegen. Raskt bærer det med hest og lang slede med de sårede videre nedover innmarka. Plutselig smatrer et maskingevær fra Mo-haugen. De sårede føres hastig i dekning i terrenget og bak naustene i Slettfjæra. Det stilner. Kjapt tar roinga til, med de sårede fordelt på tre båter utover mot јаgeren.
Knapt halvvegs, og nye maskingeværsalver pisker fjorden fra flere hold i åsene bak. Men nå finnes ingen veg tilbake. Det får bære eller briste. Omsider er båtene framme ved jageren F67, som viser seg å være HMS «Bedouin».
Alle de sårede får rask legebehandling ombord. Mot kveld settes de 4-5 lettere sårede i land på nordsida av fjorden , i
Trældal, som ennå er fritt land. De to sårede kvinnene, fru Therese Fygle og fru Bugge må bli ombord for videre transport til Harstad sykehus så snart høvet byr seg. De får følge med sin redningsmann fra kjøreturen med hest, sersjant Ingolf Edvardsen, som vil framstille seg til innsats etter isolasjonen på Straumsnes. Kvinnene får anvist fluktstoler med fotskamler i et ganske stort rom i bakre kanontårn. -
Men langtfra fredelig blir oppholdet. Tyske bombere dukker fram over fjellkammen i sør. I formasjon, tre og tre. På F67 glir ei luke til side, og bakre kanontårn blir aktivt luftvernbatteri.
Nok et uhyrlig inferno spiller opp for våre kvinner, — og under dem, maskineriets skjelvende dundring, som i feber. Kvinende bombegny og brak utenfra, blandet med ilter bjeffing fra skipets egen skyts. Røyk og stikkflammer feiende bakover og nedover mellom kvinnene.
Slik arter det seg altså på hovedscenen, i det drama de ofte Bolighus brenner etter overvar fra land. Det er liksom ingen ende på spenning og kanonild fra alliert flå- ulykke for disse to, særlig for Therese.
te i Bjerkvik 13/5-40, Hvor hun føler seg ille berørt av tankenes kaos. Motviljen, Fotograf ukijent. direkte fiendtlig, overfor denne krigsmaskin på kjøl. Utviklet Fra Narvik kommu- i verdens fremste akademier i den genre. Innstudert for en dødnes fotoarkiv. bringende rolle i dette tilfeldighetenes spill. Hvem var venn
og hvem fiende? Var dette drøm eller virkelighet? Helst vil hun oppfatte dette drama som en ukulturens spekulative skrekkfilm, flimrende framfor seg, som på et kinolerret. Men så er det altså den ekte og skinnbarlige ondskap som utspilles. Faktisk synes det som Rombaken er blitt djevelens eksamenbord.
Etterhvert byttes rollene. Nesten motstrebende innser hun agget mot fartøyet endre seg. Nå engstes hun for dette skipets skjebne. Denne bestemmer nå hennes egen og mange andres ombord. Hun uroes for ikke å rekke fram til sykehus i tide. Vill hun få tilbake førligheten i det nylig splintskadde venstrebeinet? En naturlig ank, ettersom hennes høyre kneledd har vært stivt i 30 år etter en skade som 18-åring.
Men atter og atter vil tankene tilbake til tragedien, som slo ned i hennes verden ved middagstid denne lørdagen. Tapet av eneste sønnen, Martin. Brått revet vekk, mens han fredelig sto på kjøkkenet med sin trivelige tre måneder gamle datter på armen. Og hvordan kan det være med mannen hennes, Emil? Kanskje er han underveis langs jernbanelinja. Bare en mils veg, men livsfarlig nok. Et menneskeliv er ikke blitt mere verd enn en skiveblink.
Framfor noen kunne Therese nå fortjene litt ro og omsorg. I stedet må hun belage seg på fortsatt opphold ombord, enda ett døgn eller to. Stadig omgitt av en opprivende og tragisk virkelighet.
«Bedouin» klarer seg unna også neste dags bombeảtak, mens den polske kollega «Grom» blir rammet av et par digre fulltreffere og går ned på få minutter mellom Øyfjordtangen og Paasche-stranda på Narvik-halvøya. Bortimot 200 mann blir tatt ombord i fartøyer, som iler til. De fleste tar «Bedouin», som er nærmest. En del av dem settes i land til deres kjempende landsmenn i Håkviksområdet, lenger Vest. Så kan jageren fortsette til Harstad med de sårede.
I Fygle-huset på Straumsnes har i alt fem granattreffere hatt en fryktelig virkning. De pent panelte vegger i alle rom er ille tilredt. Knapt kan en legge handflaten på noen av veggene uten å skjule splinthull. Werkstedarbeider Martin Fygles flinke og raske snekkerhender har for alltid slapnet av. Men undring slår en, at bare ett menneskeliv gikk tapt. Med hele 18 mennesker til stede, da de så uforklarlig ble lagt under ild. Det kunne tross alt gått Verre!
Bort fra det hele, oppover stien mot Ungdomshuset strever den unge kvinnen Anny Fygle seg med sin lille datter. Ennå
13
14
bare 24 år og allerede enke. Alene med foreldreansvar og langtfra trygg på eget liv og helse. Men Ungdomshuset er hennes første mål. Tross granattreffere også der, vet hun, at huset ennå er tilhold for de evakuerte fra byens eldrehjem og sognepresten.
Samme ettermiddag blir den lille gitt navnet Gerd, bokført av sogneprest Haraldseide i Ungdomshuset.
Så kan dåpshandlingen ta til. Over et vaskevannsfat? Videre går livet. Skjebnebestemt?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar